Carlos - musiker med Ågestipend

Åge Aleksandersen fikk LOs kulturpris for noen år siden, en pris på 50 000 kroner. Åge valgte og lage et kulturfond av pengene som har som mål å gi unge personer i Nicaragua muligheten til å utøve musikk. På 1980-tallet var Åge sterkt engasjert i Nicaragua og konflikten her. Han, Björn Afzelius og Mikael Wiehe gjorde flere konserter i Nicaragua og laget flere album til inntekt for landet. Åges engasjement for Nicaragua har aldri dødd ut og gjennom prisen han fikk av LO har han valgt å gi enda mer tilbake til folket i dette landet.

I kveld var vi ute sammen med 4 ungdommer fra FNT. Jessenia, Ybrahim, Jarisca og Carlos. Carlos var i februar i Norge og deltok på LOs representantskap hvor han, som den første, fikk tildelt Åges kulturstipend i Nicaragua. Carlos er en fremragende gitarist og skal gjennom sitt stipend kunne gjøre mer ut av sin musikklidenskap, men også bidra til at andre nicaraguanere får muligheten til å spille musikk. Stipendet brukes til bla å kjøpe instrumenter.

Under middagen snakket jeg litt med Carlos og han hadde brukt en del av pengene til å kjøpe inn instrumenter for å få til et band, slik at flere av de han kjente kunne spille musikk.

På vei hjem fra middagen spurte jeg Carlos om han hadde hørt noe av Åges musikk og da hadde han jaggu den røde "Åge orginal" i bilen. :)

På vei hjem i bilen lyttet vi til "Dekksgutten"    

Oy! Oy! Oy! Hotelskolen

Klokken halv 10 ble vi hentet av Gøran. Arelis, som er vår faste følgesvenn fra FNT, skulle egentlig møte oss ved hotellet, men Nicaraguaner som hun er så ble de planene endret. Gøran skulle kjøre oss direkte til hotell og restuarantskolen i Managua. Vi var totalt 5 stykker og med Gøran som sjåfør ble det 6. Hvordan løser vi det, tenkte vi, men i Nicaragua er reglene slik at man ikke kan ha flere enn 5 stykker inn i bilen, men om man har et lasteplan så kan man fylle på så mange man vil der. Jeg og Ulf tok derfor plass på lasteplanet.



Det var litt uvant, men gikk helt greit. Vi passerte flere politipatruljer, men de var interesserte i og bli tatt bilde av og brydde seg ikke stort om at vi satt på lasteplanet. Stemningen i landet og blandt folket er veldig bra. Alle smiler og vinker til oss. Det er et veldig vennlig folk her.



På skolen ble vi møtt av en hel gjeng med fagforeningskamerater bla Jessenia og Ybrahim som var på besøk i Norge i mai. Vi introduserte oss alle sammen en og en i plenum før vi fikk en innledning av Domingo Francisco Perez, leder av UNE, Nicaraguas svar på Fagforbundet. Dette var en noe utradisjonell tale i norsk målestokk. Domingo holdt et flammende innlegg om viktigheten av og organisere seg, men også hvor viktig valget var for fagbevegelsen. Han knyttet never, ropte høyt og fikk salen til å rope "Viva Nicaragua, Vica FSNL, Viva Daniel!" Makan til karakter! Flott fyr!





Ikke nok med at talen til Domingo fikk de som var der til å juble, men etterpå satte de på en kort videosnutt (se nederst) om valget og ungdoms fremtid i Nicaragua. Folk reiste seg, sang, danset og sto i. Til og med direktøren for skolen danset som han aldri hadde gjort noe annet. Stemingen stod rett og slett i taket.




Kristine tok ansvar for oss og holdt en flott innledning om LO og hvordan vår bevegelse arbeider for de samme tingene som de. Jeg tok også noen få ord om valget og viktigheten av at vi har partier som jobber med oss og ikke mot oss, ved makten.

Etterpå ble vi vist rundt på skolen. Det var ca 350 studenter/elever ved skolen hvert år som fikk undervisning i hotelldrift, kokkefaget eller servitør. De la mye vekt på praktisk opplæring og hadde omlang 35% teori og resten praksis.



Etter omvisningen skulle vi få servert lunsj av elevene på skolen. De hadde stelt i stand et langbord i restauranten, hvor vi skulle få servert lunsjen. Lite visste vi om hva vi hadde i vente.



Lunsjen ble servert på fint vis. Det viste seg at restauranten vi spiste i var åpen alle dager og fungerte som en vanlig restaurant. Ca 1/4 av elevene hadde ansvaret for denne, alt fra bartendere, servitører, hovmester og kokker var på plass. Vi fikk servert kylling, fisk eller svin etter eget ønske. (Jeg fikk bare noe og det var kylling) Maten var kjempegod, noe av det beste jeg har smakt her. Linn som forøvrig er vegeterianer, spiste, for en gangs skyld tror jeg, opp hele maten sin :)

Til maten fikk vi servert noe fancy drikke, og det var her alt plutselig gikk skeis. Det viste seg at de ville vise oss hvor dyktige bartendere de hadde og derfor hadde de laget forskjellige drinker. Jeg fikk noe grønt og gult som smakte veldig friskt, viste seg å være noe kakaosananas greier. Andre fikk Long Island Ice Tea eller en drink som het orgasme. Skal ikke si så mye mer om dette, men det ble en lystig lunsj hvor "Jan Davidsen" (les Domingo) ble i godt humør og veldig morsom :)

Jeg prøvde meg på min særdeles elendige spansk og det ble utover lunsjen veldig godt mottatt. Harald, som snakker så og si flytende spansk, måtte innimellom tolke litt. Kanskje, like så greit.



Etter noen timers lunsj gikk turen hjem. Domingo var i så godt humør at han ville at jeg skulle kjøre bilen hans til hotellet. Det er vel ca like skummelt og kjøre bil i Nicaragua som og hoppe i fallskjerm uten å ha gjort det før :p Enda værre når man har drukket litt.

Det ble ikke noe med kjøringen, men vi hoppet opp på lasteplanet igjen. Gøran var i relativt godt slag han og, men sånn er det her. Hva kan vi gjøre?


Nå venter vi på hotellet til noen av ungdommene kommer hit klokken 8. Da blir det middag, og kanskje en rom :)

Nuevo día

Vi har lært oss at tid og avtaler er så som så her i Nicaragua, for oss nordmenn som er vant til at alt skal foregå etter klokka er det en brå overgang. Beskjeden vi fikk i går var at de kommer og henter oss et sted mellom klokken 9 og 10. Det er litt sånn her. Om man har en avtale til legen, skal ta bussen eller har et møte med noen så sier man et tidspunkt, men det blir sjeldent det avtalte tidspunktet.



Når folk skal ta bussen vet de sånn ca når den kommer, men går bare til bussholdeplassen og setter seg. Der venter de til den kommer og det kan ta en-to-tre, kanskje fire timer. De har det ikke så travelet. Samme gjelder når de skal til legen. De har en avtale på et tidspunkt og går til legekontoret. Der setter de seg ned og venter, gjerne flere timer. Det ville aldri falt en Nicaraguaner inn og gå og knakke på døra til legen/sækretæren for å høre om det snart er sin tur. Der er vi nordmenn annerledes. Straks det har passert 10-15 min over avtalt tid er vi raskt fremme med både pengefingre og slengord ;) Hva som er best vet jeg ikke. Det blir iallefall veldig lite effektiv utnyttelse av tid her.

i dag skal vi besøke hotell og restaurantskolen her i Managua. Der skal vi se hvordan de organiserer hverdagen, men også ha et møte med flere ungdommer. Blir spennende :)

En dukkert på morrakvisten

Her på hotel Mansion Teodolinda finnes det man trenger, ja til og med et lite basseng. Tror ikke det er oppvarmet, men hvem trenger det når temperaturen i lufta og vannet er den samme? 27-28 grader tåler vi :)

Hva skal man si? De kan sin propagand på treningssentrene i Nicaragua :)

Til høyre: "Sånn går de inn"
Til venstre: "Sånn kommer de ut"

En is i San Marcos

Etter besøket på skolen og en times tid i bilen var det tid for en liten stop. Gøran ville ha en "glas" og Ulf dro like gjerne på med 3 kuler. Den siste smakte visst tyggegummi.

Jeg for min del kjøpte en grønn saftis. Det ble med kjøpet, for den smakte rett og slett helt forferdelig.

En skole - et hjem

Søndagen startet med at jeg, Linn, Ulf og Kristine satt rundt bordet og spiste frokost. Plutselig sier noen bak oss; Jasså, er det flere nordmenn her. Da stod det en fyr der med kort hår og briller og sjenket seg en kaffe. Det viste seg at han var forsker på NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt) og hadde et prosjekt i Nicaragua, Jeg kom litt i prat med han og prosjektet han jobbet med gikk på energipolitikk og spesielt det nære samarbeidet mellom Venezuela og Nicaragua. Navnet fikk jeg ikke med meg, men det kan vi komme tilbake til en annen dag. Han skulle være her lengre enn oss.



Etter frokost og kaffe ble vi hentet av Gøran, tolken. Den sorte pickupen kjenner vi igjen pga klistermerket. :)

Turen gikk fra hotellet og ut av Managua. Vi hadde avtalt med Gøran at vi ville se områdene rundt hovedstaden med de forskjellige småbyene. I møtet med Vidal i går spurte jeg om det var et sted i nærheten han skulle være som vi kunne stikke innom hvis vi tilfeldigvis var i nærheten. Gøran skrev ned adressen og det viste seg at det ikke var så langt unna dit vi skulle. Vidal sa vi måtte ringe om vi kom innom, men Gøran hadde en annen plan. Etter 20min kjøring rullet Gøran ned vinduet og spurte noen lokale om retningen til stedet hvor Vidal skulle være. Det tok en 3-4 nedrullinger og noen spanske gloser før vi fant frem.



Vidal brukte søndagen sin på en skole som nå var omgjort til midlertidig bosted for flere familier. Det dårlige været og orkanen som har herjet området den siste tiden har medført at flere familier har mistet hjemmene sine og ikke har noe sted og oppholde seg. FETSALUD (fagforbundet for helseansatte) og helsemyndighetene har gått sammen om å etablere flere slike hjem for de rammede familiene. Vidal er utdannet lege og hadde sammen med 2 andre leger ansvaret for å sjekke helsen til familiene som var der.



Mange små barn, noen nyfødte også, bodde nå på skolen. Når vi var der var det utdeling av klær. Ikke alle fant sine størrelser, men med godt mot og humør fant de noe som passet. Guttene lekte seg på plassen med fotball, mens jentene satt og så på.

De aller minste ble veldig interesserte i oss og fikk raskt tatt noen bilder av seg selv som de syntes det var veldig stas og se på.

I og med at skolen var tatt i bruk som bosted var undervisningen på hverdagene nå lagt til nærliggende kirkerom. I Nicaragua er de aller fleste kristne, de fleste katolikker, men også mange i andre mindre kirkesamfunn.




Nicaragua er et land med stor fattigdom. Halvparten lever for under 1 dollar om dagen. Myndighetene gjør hva de kan for at alle skal få den nødvendige hjelpen som de trenger. Det har blitt slik de siste årene at alle skal få et helsetilbud og det skal være gratis. Om man mister hjemmet sitt, skal man få hjelp til det mest elementære, som klær, mat og tak over hodet.

Ut på restaurant - Dj Dan dukket opp

I går ble vi tatt med ut på middag av ledern i ungdomsutvalget i FNT, Dr. Vidal Ruiz. Ja, han er voksen ungdom :)

Restauranter i Nicaragua er ikke som andre restauranter. Her var det full musikk og jubel fra første stund. Nesten som å være på julebord. Livemusikk fra noe som jeg tror var et Nicaraguansk coverband gjorde det til en fantastisk helaften, men høydepunktet kom når livemusikken var ferdig og Djen slapp til. Dj Dan hadde tydeligvis reist hele veien til Nicaragua. For La Bouche - Be my lover, Dr. Alban - Its my life og Shaggy . Mr. lover runget ut gjennom høytalerne. :D

Mat: terningkast 3
Stemning: terningkast 6

Gøran - tolken

Tolken vår, Gøran, møtte oss i går på hotellet og tok oss med ut på lunsj. Ser ut som en svenske og er svensk. Så svensk at han har klistret en lapp på bilen om at han er det. Tipper han er fra Skåne ut i fra dialekten.

Gøran har vært i Nicaragua siden 1989 da kona fikk seg jobb på "Svenska skolan" her. Siden har de vært her. Bra for oss:)

¨Hälsning från Nicaragua¨

Må selvfølgelig legge en link til denne på bloggen!

Bjørn Afzelius forteller sin historie om et folk som kjemper for sin fremtid!

http://youtu.be/IL0kelfsSFc

Den lange turen

Turen startet tidlig for min del. 0420 våknet jeg av klokka og da var det bare å skyndte seg med siste pakking og sette seg i bilen. Min kjære var så snill at hun kjørte meg til flyplassen :)

På Værnes møtte jeg Kristine, min gode kollega og reisevenn i nordfylket. Vi hadde en drøy time på oss til flyet til Amsterdam gikk. Ruta vår var Trondheim - Amsterdam - Panama - Managua (Nicaragua). Vi hadde noen timer i Amsterdam og hadde allerede bestemt oss for å ta turen inn til sentrum for å se oss rundt.



Flyturen ned til Schipol gikk greit, turen inn til Amsterdam gikk greit, Amsterdam var greit, turen tilbake til flyplassen gikk greit. Så langt var egentlig alt helt greit.

På Schipol møtte vi resten av reisefølget, Linn fra Fellesforbundet, Ulf-Terje fra Norsk Arbeidsmandsforbund og Harald, journalisten fra Magasinet (Fellesforbundets medlemsblad). De hadde dratt fra Oslo.



Da vi skulle til å gå ombord i flyet, spurte Ulf om vi var booket helt inn til Managua. Jeg svarte at det var vi med den største selvfølgelighet. Vi har jo sendt bagasjen hele veien så da må vi jo nesten ha boardingkort for hele reisen. Det viste seg at de ikke hadde fått boardingkort på etappen fra Panama til Managua, men at de måtte skaffe seg det når de landet i Panama.

Flyturen over atlantern gikk veldig bra, bortsett fra at Kristine som satt ved siden av meg og innerst ved vinduet var mer urolig enn jeg noen gang har vært. :)

Når vi landet i Panama etter 11 timer over havet, gikk vi i samlet tropp til gaten. På veien møtte vi en hyggelig nordmann som også skulle til Nicaragua. Hadde en venninne som jobbet der. Han hadde også kommet fra Oslo og hadde heller ikke fått noe boardingkort for turen Panama - Nicaragua.

De stilte seg i kø hos flyselskapet (Copa Airlines) og fant fort ut at her var det noe muffens. Flyet var overbooket med 10 personer og Linn og vårt nye bekjentskap måtte stå på standby. Utrolig nok hadde altså selskapet solgt 10 billetter mer enn det var seter på flyet :p



Da vi kom til gaten viste det seg at vårt nye bekjentskap, (husker nemlig ikke navnet) fikk plass allikevel. Linn måtte derimot vente. Harald, vår journalist var litt dreven i spansk og dro noen gloser til personalet i håp om å få plass til oss alle. Etter litt frem og tilbake kom det frem at det var komplett umulig, noen måtte bli igjen. Harald, som den gode mann han er, valgte å ta en natt i Panama for så å møte oss neste dag.

Flyturen til Manauga var nesten helt topp, untatt 5 minutter med litt turbulens. På vei ned til flystripa skjønte vi hvorfor. Da hadde vi nettopp flydd gjennom et tordenvær uten like. Regnet høljet ned over Managua og lyn og torden slo ned og braket rundt oss. Heldigvis berget vi godt og landet trygt.

I ankomsthallen ble det mye venting, veldig mye venting. Bagasjen som skulle komme på bånd 1 (av 2) kom aldri. Det viste seg at de fleste som hadde kommet med fly til Panama og skulle til Nicaragua ikke hadde fått bagasjen. Omtrent 20 personer sto i kø for å få sjekket hvor bagasjen var. Vi brukte ikke mye tid og energi på dette, en annen gjorde det for oss. Det var en gal, liten europeer (tysker?) som gjorde alt for å få bagasjen sin. Kø var ikke noe han brydde seg om og heller ikke støynivå. :) Det hjalp lite og vi som han måtte dra fra flyplassen uten bagasje.

I fjor ble vi møtt av våre venner i FNT på flyplassen. Det skulle vi nå også. Vår kontaktperson på LOs internasjonale avdeling hadde sagt til meg like før vi gikk om bord i flyet fra Amsterdam at vi måtte bare ta litt tid og se etter de på flyplassen. De pleide å dukke opp, men hun hadde ikke fått noen bekreftelse fra de.

Vi speidet og speidet, men ingen var å se. Vi måtte ty til en taxi og det var ikke vanskelig og finne. På flyplassen sto flere med gule t-skjorter med ordet Taxi bordert inn. Vi spurte om en taxi til en av disse og etter litt høy plystring og noe vifting kom det en bil, uten taxiskilt. Mannen ville ha 20 dollar for å kjøre oss inn til hotellet. Vi skjønte vi ble lurt, men hadde lite valg. Ingen av oss kunne spansk! (I ettertid har vi fått vite at disse bilene vanligvis tar 10-15 dollar og at hadde vi gått ned til veien (50 m) så ville vi fått en taxi til hotellet for 3 dollar :p )



Vi kom frem til hotellet til slutt. Jeg for min del hadde vært vålen i 25 timer i strekk og var klar for senga. La meg klokka 21, slukna tvert og våknet etter 10 timer. Klokka var da 07!

Hilsen fra Nicaragua

Hei bloggen... (Er ikke det hipt?)

Det er nå søndag i Nicaragua og vi har vært her ett par dager. Tanken har hele tiden vært å få en blogg oppe, men ting tar litt tid. Det er forøvrig også slik det er her borte. Tid er ikke Nicaraguaneres sterke side, men vi nordmenn kan lære oss og ta ting litt roligere :)

Tenkte jeg skulle gi en liten innføring i hvorfor jeg er her på andre sida av jorda, i det fantastiske landet Nicaragua.

Mange på min alder må vel ty til google maps når jeg sier hvor jeg er og kanskje de også må innom wikipedia en tur for å finne ut om dette virkelig er et land. Det er lite man hører om Nicaragua i disse dager. De med noen få år mer på baken kan derimot sin historie og kjenner godt til Nicaragua. Bjørn Afzelius og Åge Aleksandersen bidro til å sette landet på kartet på slutten av 80-tallet.

Landet ligger i mellom-Amerika og er vel det største landet i areal. Drøyt 5,5 millioner bor i Nicaragua, men man har i tillegg ca 1 million Nicaraguanere som bor i andre land. Mest i Costa Rica og USA.

I Nicaragua har det alltid skjedd noe, enten det har vært konflikter eller naturkatastrofer. For og gjøre en lang historie kort: en.wikipedia.org/wiki/Nicaragua

Tilbake til hvorfor jeg er her. Det har seg da slik at et norsk fagbevegelse har et sterkt internasjonalt engasjement. Vår solidaritet går ikke bare innenfor våre egne landegrenser, men strekker seg langt utover. Vi har prosjekter i alle verdensdeler. For drøyt 2 år siden ønsket engasjert ungdom i Sør-Trøndelag et samarbeid med en søsterorganisasjon i et annet land. De ville lære mer om hvordan organisert ungdom i andre land driver rekruttering, aktiviteter og lære mer om deres kultur. Det satte i gang en prosess der vi til slutt fikk tilbakemelding fra LOs internasjonale avdeling at FNT (LO i Nicaragua) ville opprette et prosjekt med oss.

Det viste seg at FNT i Nicaragua jobbet mye med rekruttering av ungdom og hadde nå et eget prosjekt for å styrke ungdoms deltagelse i fagbevegelsen. De jobbet mye med aktiviteter på tvers av forbundsgrensene, noe som passet oss utmerket.
Etter mye om og men, ble det avtalt at vi skulle reise over for å sette i gang et internasjonalt prosjekt. Så i slutten av september 2010 dro vi over første gang. (Ting tar tid, bilder kommer om denne turen også)

Vårt utgangspunkt er at fagbevegelsen utfordringer kjenner ingen landegrenser. Uansett hvor man er i verden vil den ideologiske tanken bak, alltid stå fast. Sammen kan vi utrette det utrolige. Alene er det begrenset hva man kan få til. Vår kamp om rettferdig lønn, gode arbeidsvilkår og et godt arbeidsliv gjelder i Norge som i resten av verden.

Ut i fra dette høster vi mange erfariger med hvordan vi kan skape en enda sterkere fagbevegelse hjemme. Vi lærer mye om rekruttering, aktiviteter og hvordan man sammen kan utrette de store forskjellene for folk. I Norge har vi det veldig godt, og glemmer noen ganger at våre seire ikke er vunnet for evig, men må tas hver dag. Her i Nicaragua har de kommet et lang stykke på veien, men jobber hver dag for en bedre hverdag. Det er en glød og en lidenskap som vi tar med oss tilbake.

Utover i bloggen vil dere se bilder og små historier fra opplevelsene våre i de 11 dagene vi skal være i Nicaragua.