Etter besøket på skolen dro vi direkte til Marcos og UCA. Marcos er ungdomstillitsvalgt for medlemmene i CNO, forbundet for universitetsansatte. Her sammen med Eric, ungdomstillitsvalgt på skolen.
Marcos fortalte oss om universitetssektoren i Nicaragua og utfordringene der. Studentene og ansattestod i spissen for mange demonstrasjoner under den 16 år lange borgerlige perioden fra 1990-2006. Man hadde en slags uskreven regel om at 6% av nasjonalbudsjettet skulle gå til universitetene i landet og studentene. Den borgerlige regjeringen kuttet dette og satte flere 1000 studenter ut av utdanningssystemet. Det skapte stor uro og sinne blant studentene som utløste kraftige sammenstøt med politiet flere ganger i løpet av perioden.
I Nicaragua kan man opprette universitet på en helt annen måte enn hos oss. I Norge er det strenge faglige krav, her kan man bare opprette og ta skolepenger fra studentene. Det er kun noen få universiteter som får offentlig støtte, disse har noen krav på seg, men ikke mange nok. Fagforeningen jobbet for at universitetene skulle få strengere krav slik at man kan skille de seriøse og de useriøse fra hverandre. For mange studenter velger dårlige universitet hvor man ikke får god nok dokumentasjon når man er ferdig. Av de som fullfører skolen i 17-årsalderen, går kun 2% videre til høyere utdanning.
Etter møtet tok vi farvel med mange av de vi har møtt i løpet av uka. Vi skulle videre til San juan del Sur.
På fredag startet vi dagen med besøk hos Indiana og hennes fagforeningskamerater på en skole i Managua. Indiana er lærer og tillitsvalgt for ANDEN (lærerforbundet) på skolen sin.
Indiana hadde invitert noen av elevene ved skolen, som spilte i band, til og underholde oss! De var totalt 7 gutter i bandet og hadde visstnok spilt på den nasjonale scenen i Managua i fjor. Flott ungdom!
På skolen fikk vi en innføring i skolesystemet i Nicaragua av rektoren ved skolen. En fremragende dame som hadde et stort hjerte for utdanning. Noen av talene hennes kan vel være nærmere definert som valgtaler, merkelig nok, men innholdet var bra. Hun var overbevist om at det viktigste for fremtidas Nicaragua var å få barn på skolen og gi de et godt tilbud.
Det største problemet for utdanningen i Nicaragaua er at foreldre ikke ser nytten av investeringen i barns utdanning. Fattigdommen er så stor i landet at hver familie må telle på cordobasene om de skal sende barna på skolen. Det er ikke fordi det koster penger, for det gjør det ikke, men det er fordi et barn i skolen gir familien mindre muligheter for inntekt. Sykt, men sant! Regjeringen har derfor innført et gratis måltid til elevene og elevenes familie som et tiltakt for å få flere barn inn. I følge rektor har det delvis lyktes.
Vi fikk også en oversikt over hvordan fremtidens elevprognoser skulle bli. Som dere ser i bakgrunnen på bildet så er det rimelige nøyaktig estimat de setter. I 2011 er det 495 102 elever i "ungdomsskolen, i 2016 har dette økt til 507 685. Hehe :)
Nå er det veldig lenge siden jeg har blogget, men det har sine naturlige årsaker. Vi har vært på tur noen dager til San Juan del Sur uten tilgang på blogg og bilder.
Det kommer fortløpende nye innlegg om turen og besøkene vi hadde i Managua på fredag.
Nå sitter vi ved bassengkanten på hotellet i Managua og venter på taxi til flyplassen. Starten på den lange turen hjem har begynt.
Kristine og Ulf kjører full pakke. Jeg, en liten burger
Jeg, Ulf-Terje og Kristine gikk oss en tur utpå ettermiddagen i dag. Det er vanskelig og forklare trafikkbildet her, men kaos er vel passende ord. Vi prøvde og finne frem til FNT, og det gjorde vi sannelig. I går prøvde vi oss på det samme, men havnet langt borti gokk. Måtte til slutt hive oss i en taxi.
Når vi først var kommet til FNT tenkte vi at vi kunne gå på butikken. Den lå jo bare noen 100 meter oppi veien. På veien dit så vi et høyt tårn med en diger M på og med en romlende mage ble fristelsen for stor. :) Vi tok turen til butikken og så innom MacDonalds.
BigMac-Ulf koste seg godt med maten. Prisen på en Big-Mac var 99 cordobas, 25 kroner. Jeg hadde forstått at vi skulle ta en liten matbit før middag senere på kvelden og skulle bestille en Cuatro de libra (QaurterPounder), ikke meny. Min elendige spansk resulterte i en burger og ikke meny, men burger ble servert uten salat, tomat og løk. Er litt usikker på når jeg misforstod han bak disken og bare sa Si!
Etter møtet hos CST ble vi tatt med til en tekstilfabrikk i en annen del av Managua. Denne fabrikken var eid av et amerikansk selskap og hadde omlag 1500 ansatte. De produserte bukser for bla Levis og Dockers. Det var Dockers som var i produksjon når vi var der.
Vi fikk klar beskjed om at det var strengt forbudt og ta bilder inne på fabrikken. Jeg dristet meg til et lite ett av gruppen på utsiden :) Disse tekstilfabrikkene ligger i soner rundt om i Managua og er inngjerdet. Det var to sperringer man måtte gjennom før man kom inn til selve fabrikken. Ved begge stod væpnede sikkerhetsvakter, ble ikke noe tryggere av det. De er til og med så adskilt fra samfunnet rundt seg at bedriftene slipper unna med en helt sinnsykt lav skatt, nesten 0-skatt. De må betale sosiale utgifter til de ansatte, men skatter og avgifter til staten slipper de unna. Dette er en bevvist politikk fra myndighetenes side da de ønsker at utenlandske bedrifter skal etablere seg i landet og gi arbeid til folket. Jeg vil vel kanskje si at det er positivt med arbeidsplasser, men slik situasjonen er i landet hadde de også trengt noen skattepenger. Utfordringen da blir jo at utenlandske bedrifter finner et annet land med bedre vilkår og etablere seg i.
Inne på fabrikken fikk vi se hvordan buksene ble til, fra ruller med stoff til de lå ferdig sydd og pakket i esker. Utrolig at man kan få så mye folk inne på så lite areal. De satt som sild i tønne og jobbet i et helt sinnsykt tempo. Aldri har jeg sett menn stryke bukser så fort. Vi ble vist rundt av personalsjefen på fabrikken og han fortalte litt om de ulike leddene i produksjonene. Jeg spurte om de rullerte på posisjonene slik at man fikk litt variasjon, men da sa han at det var ikke bra for lønnsomheten. HVer enkelt hadde sitt område og fikk bonus ut i fra hvor raskt man jobbet. Skulle man rullere ville man miste litt av det tempoet som gjorde at man kunne få mer bonus.
Lønna til nicaraguanerne strekker ikke nemlig ikke til. Mat, hus, strøm og telefon, alt koster penger. En familie i Nicaragua kan bestå av 6 personer (mor,far, barn og bestemor/bestefar) og de bruker i gjennomsnitt 9000 cordobas i måneden på mat. En voksen tjener 3000 cordobas i måneden. Det sier seg selv at man må jobbe mye for å få forsørget en familie. På tekstilfabrikken tjente man 3092 cordobas i måneden, 12 cordobas i timen. Det er ca 3 kroner i timen.
Vi ble servert lunsj i kantina på fabrikken og hva skal man si om det? Maten var god, men om det var hygienisk tilberedt er jeg mer usikker på. Man får trigge imunforsvaret litt :) Under lunsjen ble det tid til diskusjoner og vi fikk høre at fagforeningskontigenten i CST og på fabrikken var på 40 cordobas i måneden. Andre forbund i FNT hadde % av lønna og de ble trukket fra den, men her betalte de altså selv inn en sum hver måned.
Er utrolig ydmyk over å få muligheten til og oppleve Nicaragua på denne måten. Fagbevegelsen i Norge har gjennom de siste 100 år kjempet frem en hverdag som er helt annerledes enn den her. Vi ser gjennom våre besøk at FNT og forbund som CST har en viktig plass i samfunnet her. De spiller ikke bare en rolle for arbeidsfolk, men også for det sosiale som jeg har skrevet om tidligere. Det samholdet som finnes internt i fagbevegelsen her, mellom folkene er helt fantastisk. De vet at sammen kan de gi Nicaragua en bedre fremtid.
Denne tekstilfabrikken var ikke blandt de beste på arbeidsforhold, men heller ikke blandt de værste i følge vår gode venn Arve Bakke (Miguel Ruiz), men den var en av de som hadde en godt organisert fagforening.
Vi hadde i dag møte med ungdommen i CST-JBE, Nicaraguas og FNTs svar på Fellesforbundet. For en flott og organisert gjeng.
Lokalene til CST var et slags Folkets Hus, stort (til og være i Managua), åpent og inneholdt en scene. Gøran kunne fortelle oss at hver søndag så var det dans her på huset hvor alle ble invitert inn.
På møterommet hadde de lagt frem en god del materiell til oss og vi fikk utdelt deres 10 punkts plan for ungdomsarbeidet de neste 4 årene. Innholdet i planen må jeg få noen til og oversette, men inntrykket var at dette var et godt organisert ungdomsarbeid. Ungdommene rundt bordet var alle ungdomstillitsvalgte, noen også ledere for fagforeningen på arbeidsplassen sin.
Arve Bakke og meg
På møtet holdt leder for CST-JBE, Miguel Ruiz (eller Arve Bakke som jeg kaller han), en innledning om forbundet og situasjonen i Nicaragua.
CST organiserer 90 000 arbeidere i tekstilindustrien, fiske, landbruk, byggenæring og næringsmiddel. Miguel kunne fortelle at de hadde et stort fokus på ungdom og at det nå pågikk et prosjekt der 30 ungdommer var plukket ut til å få intensiv skolering i tillitsvalgtsarbeid, arbeidsrett osv. Disse 30 var fremtidas ledere i CST.
Var det ikke et triks for å sjekke solbrenthet og ta fingrene på kroppen og så fjerne de igjen for å se hvor stor forskjell det ble?? I såfall. Det ble forskjell.... Sola er ganske sterk, mye sterkere enn jeg trodde. Jaja! Rødt blir brunt!
Det er et helt annet land og en helt annen kultur vi møter i Nicaragua. Menneskene er like flotte og fine som i Norge, men de kjemper en kamp som vi kjempet for mange år siden.
Gjennom dagens møte fikk vi innblikk i en ungdomsverden litt annerledes enn vår. "De som blir medlem får ikke bare rettigheter, men de får også ansvar. Ansvar for andres vel, for å være solidariske og støtte det sosiale arbeidet i hverdagen" sa Arelis til oss. Hun sitter i den sentrale ungdomskomiteen.
Det er noe i det hun sier. I motsetning til vår hverdag der medlemmene får medlemsfordeler og den hjelpa de trenger når de er ute for noe, må de her også ta et ansvar utenfor arbeidsplassen. De bygger hus, serverer mat, gir helsetilbud og gir familier tak over hodet når de mister hjemmene sine.
I møtet fikk vi god tid til å snakke med ungdommene fra de totalt 9 forskjellige forbundene i FNT. De som satt i den sentrale ungdomskomiteen var der og mange andre unge tillitsvalgte fra forbundene bla fra tekstilindustrien, landbruk, helse, kommunen, lærere og bygning.
Mye av diskusjonen gikk på tariffavtaler og deres plass i samfunnet. Vi forklarte hvordan våre tariffavtaler ikke er en del av loven, men noe som fagforeningene eier og har råderetten over. De fortalte om deres kamp for og få sine avtaler til lov. Som de sa "uten at våre avtaler blir til lov, gjelder de ikke". Arbeidsgivere i privatsektor brydde seg ikke om avtalene om de ikke var lov. Vi ønsket og forklare sammenhengen mellom avtaleverk og lovverk, men tenkte at det ville bli litt innviklet med tolk og alt. Vi ble til slutt enige om at verden så annerledes ut for oss enn hos dem.
Foto de grupo!
Et langt møte gikk etterhvert mot slutten og vi ga bort noen gaver som takk for at vi fikk komme. Kristine hadde med seg en god del sommerpatruljetskjorter, det var akkurat nok til alle. (Ikke alle tok de på seg med en gang)
Etter valgmøter og en kort omvisning ble vi tatt med til fagforeningskontoret. Her fikk vi besøk av direktøren, en hyggelig dame, ved sykehuset som svarte på spørsmålene våre om helsestasjonen i Nicaragua. Sykehuset ble bygd i 1984 med hjelp fra Tyskland og har i dag ca 600 000 personer i sitt nedslagsfelt.
Direktøren sa at sykepleiere på sykehuset har i gjennomsnitt 250 dollar i måneden i inntekt, legene 1000 dollar.
Det litt spesielle var at direktøren kom inn i møterommet iført kampanjet-skjorta fra fagforeningen. Vanskelig for oss og forstå, men her er alt veldig politisert. De fleste stillinger på sykehus, skoler og andre offentlige institusjoner er politisert. Skulle noen andre komme til makten så er det mange som må finne seg noe annet og gjøre, der i blandt direktøren.
Hun dro etter en stund og vi fikk snakket godt med Ybrahim og Jessenia som begge sitter i FNTs ungdomsutvalg. Vi diskuterte prosjektet og fikk luftet litt hvordan vi kunne ta prosjektet videre. Alle var vi enige om at vi måtte få flere skolerte ungdommer som kan organisere flere inn i vår bevegelse. Vi har jo tross alt de samme utfordringene.
Det var et godt møte og vi ble enige om at de skulle diskutere mer i utvalget om veien videre.
Lunsjen i dag ble inntatt på en orientalsk restaurant. I følge vår gode tolk Gøran var dette den beste kinamaten i byen.
Var litt skeptisk når vi kom inn for der var det 2 personer rundt et bord i etter med maange bord. Det viste seg at det var så bra som Gøran sa.
Maten var veldig god og bordene ble fylt opp i løpet av 30 min. Det eneste og utsette var at Linn fikk kjøtt i veggismaten sin, enda vi bestilte noe som visstnok var uten kjøtt.
På sykehuset hadde kommunen et eget kontor hvor mødre kunne komme og registrere sine barn. Her er det ikke automatisk at man registreres når man føder barn. Veldig mange barn fødes utenom sykehus, nesten flere enn på. Det finnes visstnok ingen statistikk på det i følge Gøran og hun dama.
Hun på bildet er veldig ung. Her er det ikke unormalt at jenter ned i 13-årsalderen får barn.
Ybrahim var på besøk i Norge i mai og hos meg i Trondheim på selveste 17. Mai!
I dag skulle jeg få besøke hans arbeidsplass, noe han hadde sett frem til i lang tid. Han hadde aldri trodd at vi skulle besøke han der.
Besøket ble noe uvanlig. Det viste seg at de hadde invitert ansatte til valgmøte og når vi kom hadde de samlet ett par hundre i auditoriumet på sykehuset. De har et fantastisk engasjement, synger, roper og vifter med flagg. Møtet var veldig konkret og handlet i bunn og grunn om hvordan man skulle stemme på valgdagen. Det var visst noen nye rutiner.
Kristine holdt et kort innlegg for oss, likt det hun hadde i går! Flink kollega!
I går gikk Newcastle opp til 3. plass i PL. 1-3 over Stoke er jaggu ikke værst. 10 kamper spilt av sesongen og ingen tap. Ba scoret 3 i går! Passet bra med en dukkert i BAssenget da!
Det Nicaraguanske kjøkken, det har du sikkert aldri hørt om. Ikke tror jeg du kommer til å høre om det heller.
Det går stort sett i ris og bønner. Dette er frokosten vi får servert på hotellet. Smaker ganske greit, men 11 dager med dette kan bli litt ensformig. Hvor ble det av grovbrød med Nugatti? :)
Åge Aleksandersen fikk LOs kulturpris for noen år siden, en pris på 50 000 kroner. Åge valgte og lage et kulturfond av pengene som har som mål å gi unge personer i Nicaragua muligheten til å utøve musikk. På 1980-tallet var Åge sterkt engasjert i Nicaragua og konflikten her. Han, Björn Afzelius og Mikael Wiehe gjorde flere konserter i Nicaragua og laget flere album til inntekt for landet. Åges engasjement for Nicaragua har aldri dødd ut og gjennom prisen han fikk av LO har han valgt å gi enda mer tilbake til folket i dette landet.
I kveld var vi ute sammen med 4 ungdommer fra FNT. Jessenia, Ybrahim, Jarisca og Carlos. Carlos var i februar i Norge og deltok på LOs representantskap hvor han, som den første, fikk tildelt Åges kulturstipend i Nicaragua. Carlos er en fremragende gitarist og skal gjennom sitt stipend kunne gjøre mer ut av sin musikklidenskap, men også bidra til at andre nicaraguanere får muligheten til å spille musikk. Stipendet brukes til bla å kjøpe instrumenter.
Under middagen snakket jeg litt med Carlos og han hadde brukt en del av pengene til å kjøpe inn instrumenter for å få til et band, slik at flere av de han kjente kunne spille musikk.
På vei hjem fra middagen spurte jeg Carlos om han hadde hørt noe av Åges musikk og da hadde han jaggu den røde "Åge orginal" i bilen. :)
Klokken halv 10 ble vi hentet av Gøran. Arelis, som er vår faste følgesvenn fra FNT, skulle egentlig møte oss ved hotellet, men Nicaraguaner som hun er så ble de planene endret. Gøran skulle kjøre oss direkte til hotell og restuarantskolen i Managua. Vi var totalt 5 stykker og med Gøran som sjåfør ble det 6. Hvordan løser vi det, tenkte vi, men i Nicaragua er reglene slik at man ikke kan ha flere enn 5 stykker inn i bilen, men om man har et lasteplan så kan man fylle på så mange man vil der. Jeg og Ulf tok derfor plass på lasteplanet.
Det var litt uvant, men gikk helt greit. Vi passerte flere politipatruljer, men de var interesserte i og bli tatt bilde av og brydde seg ikke stort om at vi satt på lasteplanet. Stemningen i landet og blandt folket er veldig bra. Alle smiler og vinker til oss. Det er et veldig vennlig folk her.
På skolen ble vi møtt av en hel gjeng med fagforeningskamerater bla Jessenia og Ybrahim som var på besøk i Norge i mai. Vi introduserte oss alle sammen en og en i plenum før vi fikk en innledning av Domingo Francisco Perez, leder av UNE, Nicaraguas svar på Fagforbundet. Dette var en noe utradisjonell tale i norsk målestokk. Domingo holdt et flammende innlegg om viktigheten av og organisere seg, men også hvor viktig valget var for fagbevegelsen. Han knyttet never, ropte høyt og fikk salen til å rope "Viva Nicaragua, Vica FSNL, Viva Daniel!" Makan til karakter! Flott fyr!
Ikke nok med at talen til Domingo fikk de som var der til å juble, men etterpå satte de på en kort videosnutt (se nederst) om valget og ungdoms fremtid i Nicaragua. Folk reiste seg, sang, danset og sto i. Til og med direktøren for skolen danset som han aldri hadde gjort noe annet. Stemingen stod rett og slett i taket.
Kristine tok ansvar for oss og holdt en flott innledning om LO og hvordan vår bevegelse arbeider for de samme tingene som de. Jeg tok også noen få ord om valget og viktigheten av at vi har partier som jobber med oss og ikke mot oss, ved makten.
Etterpå ble vi vist rundt på skolen. Det var ca 350 studenter/elever ved skolen hvert år som fikk undervisning i hotelldrift, kokkefaget eller servitør. De la mye vekt på praktisk opplæring og hadde omlang 35% teori og resten praksis.
Etter omvisningen skulle vi få servert lunsj av elevene på skolen. De hadde stelt i stand et langbord i restauranten, hvor vi skulle få servert lunsjen. Lite visste vi om hva vi hadde i vente.
Lunsjen ble servert på fint vis. Det viste seg at restauranten vi spiste i var åpen alle dager og fungerte som en vanlig restaurant. Ca 1/4 av elevene hadde ansvaret for denne, alt fra bartendere, servitører, hovmester og kokker var på plass. Vi fikk servert kylling, fisk eller svin etter eget ønske. (Jeg fikk bare noe og det var kylling) Maten var kjempegod, noe av det beste jeg har smakt her. Linn som forøvrig er vegeterianer, spiste, for en gangs skyld tror jeg, opp hele maten sin :)
Til maten fikk vi servert noe fancy drikke, og det var her alt plutselig gikk skeis. Det viste seg at de ville vise oss hvor dyktige bartendere de hadde og derfor hadde de laget forskjellige drinker. Jeg fikk noe grønt og gult som smakte veldig friskt, viste seg å være noe kakaosananas greier. Andre fikk Long Island Ice Tea eller en drink som het orgasme. Skal ikke si så mye mer om dette, men det ble en lystig lunsj hvor "Jan Davidsen" (les Domingo) ble i godt humør og veldig morsom :)
Jeg prøvde meg på min særdeles elendige spansk og det ble utover lunsjen veldig godt mottatt. Harald, som snakker så og si flytende spansk, måtte innimellom tolke litt. Kanskje, like så greit.
Etter noen timers lunsj gikk turen hjem. Domingo var i så godt humør at han ville at jeg skulle kjøre bilen hans til hotellet. Det er vel ca like skummelt og kjøre bil i Nicaragua som og hoppe i fallskjerm uten å ha gjort det før :p Enda værre når man har drukket litt.
Det ble ikke noe med kjøringen, men vi hoppet opp på lasteplanet igjen. Gøran var i relativt godt slag han og, men sånn er det her. Hva kan vi gjøre?
Nå venter vi på hotellet til noen av ungdommene kommer hit klokken 8. Da blir det middag, og kanskje en rom :)
Vi har lært oss at tid og avtaler er så som så her i Nicaragua, for oss nordmenn som er vant til at alt skal foregå etter klokka er det en brå overgang. Beskjeden vi fikk i går var at de kommer og henter oss et sted mellom klokken 9 og 10. Det er litt sånn her. Om man har en avtale til legen, skal ta bussen eller har et møte med noen så sier man et tidspunkt, men det blir sjeldent det avtalte tidspunktet.
Når folk skal ta bussen vet de sånn ca når den kommer, men går bare til bussholdeplassen og setter seg. Der venter de til den kommer og det kan ta en-to-tre, kanskje fire timer. De har det ikke så travelet. Samme gjelder når de skal til legen. De har en avtale på et tidspunkt og går til legekontoret. Der setter de seg ned og venter, gjerne flere timer. Det ville aldri falt en Nicaraguaner inn og gå og knakke på døra til legen/sækretæren for å høre om det snart er sin tur. Der er vi nordmenn annerledes. Straks det har passert 10-15 min over avtalt tid er vi raskt fremme med både pengefingre og slengord ;) Hva som er best vet jeg ikke. Det blir iallefall veldig lite effektiv utnyttelse av tid her.
i dag skal vi besøke hotell og restaurantskolen her i Managua. Der skal vi se hvordan de organiserer hverdagen, men også ha et møte med flere ungdommer. Blir spennende :)
Her på hotel Mansion Teodolinda finnes det man trenger, ja til og med et lite basseng. Tror ikke det er oppvarmet, men hvem trenger det når temperaturen i lufta og vannet er den samme? 27-28 grader tåler vi :)
søndag 30. oktober 2011
Hva skal man si? De kan sin propagand på treningssentrene i Nicaragua :)
Til høyre: "Sånn går de inn" Til venstre: "Sånn kommer de ut"
Etter besøket på skolen og en times tid i bilen var det tid for en liten stop. Gøran ville ha en "glas" og Ulf dro like gjerne på med 3 kuler. Den siste smakte visst tyggegummi.
Jeg for min del kjøpte en grønn saftis. Det ble med kjøpet, for den smakte rett og slett helt forferdelig.
Søndagen startet med at jeg, Linn, Ulf og Kristine satt rundt bordet og spiste frokost. Plutselig sier noen bak oss; Jasså, er det flere nordmenn her. Da stod det en fyr der med kort hår og briller og sjenket seg en kaffe. Det viste seg at han var forsker på NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt) og hadde et prosjekt i Nicaragua, Jeg kom litt i prat med han og prosjektet han jobbet med gikk på energipolitikk og spesielt det nære samarbeidet mellom Venezuela og Nicaragua. Navnet fikk jeg ikke med meg, men det kan vi komme tilbake til en annen dag. Han skulle være her lengre enn oss.
Etter frokost og kaffe ble vi hentet av Gøran, tolken. Den sorte pickupen kjenner vi igjen pga klistermerket. :)
Turen gikk fra hotellet og ut av Managua. Vi hadde avtalt med Gøran at vi ville se områdene rundt hovedstaden med de forskjellige småbyene. I møtet med Vidal i går spurte jeg om det var et sted i nærheten han skulle være som vi kunne stikke innom hvis vi tilfeldigvis var i nærheten. Gøran skrev ned adressen og det viste seg at det ikke var så langt unna dit vi skulle. Vidal sa vi måtte ringe om vi kom innom, men Gøran hadde en annen plan. Etter 20min kjøring rullet Gøran ned vinduet og spurte noen lokale om retningen til stedet hvor Vidal skulle være. Det tok en 3-4 nedrullinger og noen spanske gloser før vi fant frem.
Vidal brukte søndagen sin på en skole som nå var omgjort til midlertidig bosted for flere familier. Det dårlige været og orkanen som har herjet området den siste tiden har medført at flere familier har mistet hjemmene sine og ikke har noe sted og oppholde seg. FETSALUD (fagforbundet for helseansatte) og helsemyndighetene har gått sammen om å etablere flere slike hjem for de rammede familiene. Vidal er utdannet lege og hadde sammen med 2 andre leger ansvaret for å sjekke helsen til familiene som var der.
Mange små barn, noen nyfødte også, bodde nå på skolen. Når vi var der var det utdeling av klær. Ikke alle fant sine størrelser, men med godt mot og humør fant de noe som passet. Guttene lekte seg på plassen med fotball, mens jentene satt og så på.
De aller minste ble veldig interesserte i oss og fikk raskt tatt noen bilder av seg selv som de syntes det var veldig stas og se på.
I og med at skolen var tatt i bruk som bosted var undervisningen på hverdagene nå lagt til nærliggende kirkerom. I Nicaragua er de aller fleste kristne, de fleste katolikker, men også mange i andre mindre kirkesamfunn.
Nicaragua er et land med stor fattigdom. Halvparten lever for under 1 dollar om dagen. Myndighetene gjør hva de kan for at alle skal få den nødvendige hjelpen som de trenger. Det har blitt slik de siste årene at alle skal få et helsetilbud og det skal være gratis. Om man mister hjemmet sitt, skal man få hjelp til det mest elementære, som klær, mat og tak over hodet.
