Den lange turen

Turen startet tidlig for min del. 0420 våknet jeg av klokka og da var det bare å skyndte seg med siste pakking og sette seg i bilen. Min kjære var så snill at hun kjørte meg til flyplassen :)

På Værnes møtte jeg Kristine, min gode kollega og reisevenn i nordfylket. Vi hadde en drøy time på oss til flyet til Amsterdam gikk. Ruta vår var Trondheim - Amsterdam - Panama - Managua (Nicaragua). Vi hadde noen timer i Amsterdam og hadde allerede bestemt oss for å ta turen inn til sentrum for å se oss rundt.



Flyturen ned til Schipol gikk greit, turen inn til Amsterdam gikk greit, Amsterdam var greit, turen tilbake til flyplassen gikk greit. Så langt var egentlig alt helt greit.

På Schipol møtte vi resten av reisefølget, Linn fra Fellesforbundet, Ulf-Terje fra Norsk Arbeidsmandsforbund og Harald, journalisten fra Magasinet (Fellesforbundets medlemsblad). De hadde dratt fra Oslo.



Da vi skulle til å gå ombord i flyet, spurte Ulf om vi var booket helt inn til Managua. Jeg svarte at det var vi med den største selvfølgelighet. Vi har jo sendt bagasjen hele veien så da må vi jo nesten ha boardingkort for hele reisen. Det viste seg at de ikke hadde fått boardingkort på etappen fra Panama til Managua, men at de måtte skaffe seg det når de landet i Panama.

Flyturen over atlantern gikk veldig bra, bortsett fra at Kristine som satt ved siden av meg og innerst ved vinduet var mer urolig enn jeg noen gang har vært. :)

Når vi landet i Panama etter 11 timer over havet, gikk vi i samlet tropp til gaten. På veien møtte vi en hyggelig nordmann som også skulle til Nicaragua. Hadde en venninne som jobbet der. Han hadde også kommet fra Oslo og hadde heller ikke fått noe boardingkort for turen Panama - Nicaragua.

De stilte seg i kø hos flyselskapet (Copa Airlines) og fant fort ut at her var det noe muffens. Flyet var overbooket med 10 personer og Linn og vårt nye bekjentskap måtte stå på standby. Utrolig nok hadde altså selskapet solgt 10 billetter mer enn det var seter på flyet :p



Da vi kom til gaten viste det seg at vårt nye bekjentskap, (husker nemlig ikke navnet) fikk plass allikevel. Linn måtte derimot vente. Harald, vår journalist var litt dreven i spansk og dro noen gloser til personalet i håp om å få plass til oss alle. Etter litt frem og tilbake kom det frem at det var komplett umulig, noen måtte bli igjen. Harald, som den gode mann han er, valgte å ta en natt i Panama for så å møte oss neste dag.

Flyturen til Manauga var nesten helt topp, untatt 5 minutter med litt turbulens. På vei ned til flystripa skjønte vi hvorfor. Da hadde vi nettopp flydd gjennom et tordenvær uten like. Regnet høljet ned over Managua og lyn og torden slo ned og braket rundt oss. Heldigvis berget vi godt og landet trygt.

I ankomsthallen ble det mye venting, veldig mye venting. Bagasjen som skulle komme på bånd 1 (av 2) kom aldri. Det viste seg at de fleste som hadde kommet med fly til Panama og skulle til Nicaragua ikke hadde fått bagasjen. Omtrent 20 personer sto i kø for å få sjekket hvor bagasjen var. Vi brukte ikke mye tid og energi på dette, en annen gjorde det for oss. Det var en gal, liten europeer (tysker?) som gjorde alt for å få bagasjen sin. Kø var ikke noe han brydde seg om og heller ikke støynivå. :) Det hjalp lite og vi som han måtte dra fra flyplassen uten bagasje.

I fjor ble vi møtt av våre venner i FNT på flyplassen. Det skulle vi nå også. Vår kontaktperson på LOs internasjonale avdeling hadde sagt til meg like før vi gikk om bord i flyet fra Amsterdam at vi måtte bare ta litt tid og se etter de på flyplassen. De pleide å dukke opp, men hun hadde ikke fått noen bekreftelse fra de.

Vi speidet og speidet, men ingen var å se. Vi måtte ty til en taxi og det var ikke vanskelig og finne. På flyplassen sto flere med gule t-skjorter med ordet Taxi bordert inn. Vi spurte om en taxi til en av disse og etter litt høy plystring og noe vifting kom det en bil, uten taxiskilt. Mannen ville ha 20 dollar for å kjøre oss inn til hotellet. Vi skjønte vi ble lurt, men hadde lite valg. Ingen av oss kunne spansk! (I ettertid har vi fått vite at disse bilene vanligvis tar 10-15 dollar og at hadde vi gått ned til veien (50 m) så ville vi fått en taxi til hotellet for 3 dollar :p )



Vi kom frem til hotellet til slutt. Jeg for min del hadde vært vålen i 25 timer i strekk og var klar for senga. La meg klokka 21, slukna tvert og våknet etter 10 timer. Klokka var da 07!