Zona franca

Etter møtet hos CST ble vi tatt med til en tekstilfabrikk i en annen del av Managua. Denne fabrikken var eid av et amerikansk selskap og hadde omlag 1500 ansatte. De produserte bukser for bla Levis og Dockers. Det var Dockers som var i produksjon når vi var der.

Vi fikk klar beskjed om at det var strengt forbudt og ta bilder inne på fabrikken. Jeg dristet meg til et lite ett av gruppen på utsiden :) Disse tekstilfabrikkene ligger i soner rundt om i Managua og er inngjerdet. Det var to sperringer man måtte gjennom før man kom inn til selve fabrikken. Ved begge stod væpnede sikkerhetsvakter, ble ikke noe tryggere av det. De er til og med så adskilt fra samfunnet rundt seg at bedriftene slipper unna med en helt sinnsykt lav skatt, nesten 0-skatt. De må betale sosiale utgifter til de ansatte, men skatter og avgifter til staten slipper de unna. Dette er en bevvist politikk fra myndighetenes side da de ønsker at utenlandske bedrifter skal etablere seg i landet og gi arbeid til folket. Jeg vil vel kanskje si at det er positivt med arbeidsplasser, men slik situasjonen er i landet hadde de også trengt noen skattepenger. Utfordringen da blir jo at utenlandske bedrifter finner et annet land med bedre vilkår og etablere seg i.

Inne på fabrikken fikk vi se hvordan buksene ble til, fra ruller med stoff til de lå ferdig sydd og pakket i esker. Utrolig at man kan få så mye folk inne på så lite areal. De satt som sild i tønne og jobbet i et helt sinnsykt tempo. Aldri har jeg sett menn stryke bukser så fort. Vi ble vist rundt av personalsjefen på fabrikken og han fortalte litt om de ulike leddene i produksjonene. Jeg spurte om de rullerte på posisjonene slik at man fikk litt variasjon, men da sa han at det var ikke bra for lønnsomheten. HVer enkelt hadde sitt område og fikk bonus ut i fra hvor raskt man jobbet. Skulle man rullere ville man miste litt av det tempoet som gjorde at man kunne få mer bonus.

Lønna til nicaraguanerne strekker ikke nemlig ikke til. Mat, hus, strøm og telefon, alt koster penger. En familie i Nicaragua kan bestå av 6 personer (mor,far, barn og bestemor/bestefar) og de bruker i gjennomsnitt 9000 cordobas i måneden på mat. En voksen tjener 3000 cordobas i måneden. Det sier seg selv at man må jobbe mye for å få forsørget en familie. På tekstilfabrikken tjente man 3092 cordobas i måneden, 12 cordobas i timen. Det er ca 3 kroner i timen.

Vi ble servert lunsj i kantina på fabrikken og hva skal man si om det? Maten var god, men om det var hygienisk tilberedt er jeg mer usikker på. Man får trigge imunforsvaret litt :) Under lunsjen ble det tid til diskusjoner og vi fikk høre at fagforeningskontigenten i CST og på fabrikken var på 40 cordobas i måneden. Andre forbund i FNT hadde % av lønna og de ble trukket fra den, men her betalte de altså selv inn en sum hver måned.

Er utrolig ydmyk over å få muligheten til og oppleve Nicaragua på denne måten. Fagbevegelsen i Norge har gjennom de siste 100 år kjempet frem en hverdag som er helt annerledes enn den her. Vi ser gjennom våre besøk at FNT og forbund som CST har en viktig plass i samfunnet her. De spiller ikke bare en rolle for arbeidsfolk, men også for det sosiale som jeg har skrevet om tidligere. Det samholdet som finnes internt i fagbevegelsen her, mellom folkene er helt fantastisk. De vet at sammen kan de gi Nicaragua en bedre fremtid.

Denne tekstilfabrikken var ikke blandt de beste på arbeidsforhold, men heller ikke blandt de værste i følge vår gode venn Arve Bakke (Miguel Ruiz), men den var en av de som hadde en godt organisert fagforening.